Folkeskikk – et utdødd fenomen innen debattkultur?

angry_couple

09 Dec Folkeskikk – et utdødd fenomen innen debattkultur?

Så er vi i gang igjen. Denne gangen var det Anki Gundersen fra Aftenposten som startet det hele med en kommentar hvor hun satte søkelyset på det hun mener er en uforståelig fremsnakking av Norges kanskje mest kjente blogger, Sophie Elise, blant norsk presse. Tematisk sett et interessant synspunkt som kanskje kunne ledet til en prinsippdebatt om hvem som er de nye meningsbærerne i Norge og forskjellene mellom bloggere og pressen. Men for å få frem poenget sitt gjorde hun en stor feil. Hun valgte å benytte noen til dels sterke personkarakteristikker av Sophie Elise i sin kommentar. Det vi på godt norsk fotballspråk kaller å ta mannen, istedenfor ballen. Eller i dette tilfellet rosabloggeren.

Dermed åpnet hun ikke opp for en saklig diskusjon, hun skapte en mulighet for andre debattanter fra alle samfunnslag til å “grisetakle” henne som motsvar til hennes “forseelse”. Og der forsvant all mulighet for en interessant debatt. Det vi står tilbake med er drittslenging fra alle kanter, alt satt på spissen for å skape oppmerksomhet rundt avsenders antipati mot de andres synspunkter. Den typen kommunikasjon er forsåvidt ikke uvanlig, både på jobb og i privatlivet opplever nok mange av oss at man havner i en diskusjon hvor man snakker forbi hverandre. Men vi vet også av erfaring at svært lite kan løses på den måten. Vi blir bare stående på stedet hvil og kommer ikke fremover.

En av konsekvensene som oppstår av denne typen “debattavsporinger” er at potensielle meningsbærere velger å ikke si meningen sin, fordi det alltid resulterer i en eller annen form for “verbalt motangrep”. På den måten mister vi verdifulle stemmer i samfunnsdebatten. Stemmer som kan bidra til å gjøre vårt samfunn enda bedre å bo i. Mens de som blir lyttet til i mange tilfeller er de som er flinkest til å ta mannen.

Løsningen på det hele er egentlig ganske enkel. Hvis vi praktiserer litt god gammeldags folkeskikk så kan det hende at vi får en debattform hvor man behandler hverandre med respekt. Hvor man lytter til det som virkelig blir sagt istedenfor å lete etter den verste mulige tolkningen av andres uttalelser. Det må være lov å være uenig, men uenighet handler om sak ikke om person. Lykkes vi med den typen debattform er uenighet en potensiell grobunn for nye og bedre løsninger hvor man smelter sammen flere synspunkter og klarer å tenke annerledes. Det er aldri for sent å begynne å lytte til hva menneskene rundt deg virkelig sier.